Vi våknet av tassing på terrassen. Klokka var 03.00 og vi ble stående i vinduet bak gardina å lytte. Hva er det for et dyr? Vi hørte klør som skrapte og merkelige slafselyder. Hund? Plutselig setter endene i gang et lurveleven! Vi løper ut i bare trusa og finner en svær grevling med Andrikken i munn. De andre endene løper vettskremte rundt. Grevlingen slipper taket når den ser oss og prøver å finne veien ut av den inngjerda kjøkkenhagen. Den graver raskt en grop under gjerdet og forsvinner ut i grålysningen. Adrenalinet bruser i kroppen og vi tar med oss Andrikken inn. Vi kjenner og prøver å finne ut av skaden. Den er rufsete i fjøra, men har ingen sår. Den legger hodet i hånden min og viser at den har vondt i nakken. Neste natt hører vi igjen leven i kjøkkenhagen og løper ut og skremmer grevlingen før han får gjort ugang. Denne natta var endene lukket inne i andehuset. De neste dagene blir andrikken pjusk og “hviler” hodet slik de gjør når de sover. Den spiser lite, men tusler etter jentene sine når de tar morgenbadet. Jeg tenker at nakken har fått en vridning eller en knekk. Jeg vil se bedring, ellers må jeg avlive. Han er stabil og henger fortsatt med de andre. Dermed tror jeg dette kan gå greit. Jeg ringer viltnemda og spør om råd. Kan jeg lage en felle og flytte grevlingen? Jeg får tillatelse til å felle den siden jeg er jeger og den gjør skade på husdyrene. Neste natt står jeg opp klokka 03.00 og sitter i vinduet med hagla stående i gangen klar. Hjertet hamrer i brystet og jeg speider ut til søvnen tar meg. Ingens grevling denne natta. Den har nok luktet lunta ja. Neste natt sover jeg søtt hele natta. Ingen lyd fra noen dyr.
Så en natt våker jeg av at mannen hvisker, “det er lyd i hønsehuset”, “kanskje han er der?” Vi kler på oss, jeg bestemmer meg for å ta med hagla i tilfellet. Vi lister oss ut å står på terrassen helt stille. Ikke en lyd. “Nei, han er ikke her” sier jeg. Jeg bestemmer meg likevel for å gå ned å ta en titt. Jeg åpner døra og der står grevlingen på to ben opp mot vagla og plukker ned høner så rolig at hønene ikke skjønner hva som skjer. Han skvetter når han ser meg og farer ut gjennom hønseluka og ut i hønsegården. Der er den stengt inne og setter i gang å grave. Jeg åpner døra til utegården og har han i godt sikte. Skyter og treffer perfekt! Den faller om straks. Det ble en og annen high five der i skumringen. Skal si kneskålene mine fikk den store skjelven når jeg så hvor bra alt hadde gått. En hane ble tatt og 28 andre fikk fortsette livet på Tyttebærtoppen. Til min store lettelse fikk jeg se at dette var en hann, så kunne vi vite at det ikke var noen grevlingbarn uten mamma igjen. Vi gravde ned grevlingen bak i hagen etter at barna hedde fått tatt en titt. Den skumle grevlingen var jo egentlig en veldig søt en når de så den slik. Da sov de litt bedre neste natt.
Andrikken er nå like fin og svømmer og spiser som før. Så da ble det lykkelig slutt på grevlinghistorien.
Husk, det er alltid viktig å grave med døde dyr og aldri kaste dem i søppeldunken. Dette gjelder også høner du må avlive pga. sykdom.